Dette var året for selve ulykken.

Jeg satt på i bilen sammen med en venninne til skolen, vi skulle bare innom butikken først. Min venninne og jeg satt i baksetet, storesøsteren satt fremme i passasjersetet og moren deres var sjåfør. Vi blinket inn mot venstre der butikken var og bilen bak stoppet ikke.

Vi ble påkjørt bakfra og kastet over i det andre kjørefeltet hvor vi ble påkjørt igjen. Butikken var en nærbutikk der alle kjente alle, så de som jobbet der kom stormende ut for å hjelpe.

Jeg klaget umiddelbart på hodepine og nakkesmerter, men legen konkluderte med at jeg var i fin form.

Årene etter dette ble smertene verre og verre.

Jeg fikk en spesialstol på skolen i håp om at det ville bli bedre og jeg ble sendt til ulike leger og spesialister.

Jeg hadde enorme smerter, men visste jo ikke helt hvor de kom fra og hadde problemer med å forklare hvor ille det egenetlig var. Når jeg fortalte det til leger og spesialister ble jeg møtt med at jeg var lat, smertene var psykosomatisk osv.

Jeg begynte til slutt å tro at jeg var gal og lurte på om de kanskje hadde rett, var smertene bare i hodet mitt?

I 2007 fikk jeg Ariel, og jeg hadde aldri klart denne reisen uten henne. Min sjelevenn, som har trøstet meg og forstått, da alt føltes bekmørkt og jeg ikke klarte sollys.

I 2012 var jeg hos nå avdøde dr.Stokke da han hadde kontor i Oslo. 

Han var den første som kunne fortelle meg at jeg hadde alvorlige nakkeskader.

Papirene fra han har jeg enda og det var selve beviset på at jeg ikke var gal.

Dessverre hjalp ikke disse papirene noe i forhold til videre hjelp, behandling eller forståelse fra helsevesenet. Min fastlege på dette tidspunktet var heldigvis veldig på mitt lag og hjelp meg det hun kunne.

På dette tidspunktet hadde jeg vært sammen med Huy i 2 år og han stod virkelig på for å hjelpe meg. Han gjorde alt for at vi skulle ha det bra, og sånn er han fortsatt :)

2016 var året jeg hørte om upright MRI / stående MR for første gang og Huy og jeg dro til dr. Förg i München, Tyskland for å få tatt bilder av nakken min.

Der fikk jeg igjen bekreftet skadene, og jeg fikk rapport og bilder av skadene. Dette var en ny seier for meg og jeg gråt mange gledestårer!

Dette året hadde jeg verdens beste fastlege her i Porsgrunn og han skal jeg aldri gi slipp på! Han er helt unik.

Dette året dro jeg også til prof. Smith i London, England for å ta nye bilder.

Inova, som man enten må dra sammen med eller bestille time gjennom, sa at dette var en enda bedre maskin enn den i München, men dette fikk jeg fortalt av Prof.Smith at var bare tull. Det er helt samme maskin, noe som irriterte meg grenseløst. Disse bildene er svindyre! 

Prof. Smith var også helt motbydelig og frekk mot Huy og meg, noe det virker som bare vi har opplevd. Alle andre roser han opp i skyene. Vi var vel bare utrolig uheldige.

Jeg startet innsamling til nakkeoperasjon etter å ha vært i kontakt med x antall kirurger i både USA, Asia og Europa.

Huy og jeg dro til Dr. Gilete i Spania og det var lenge planen at jeg skulle opereres der. Jeg laget denne videoen som nådde ut til mange.

Jeg hadde mye vondt som vanlig, og prøvde etter beste evne å forklare dette gjennom bloggen. Jeg måtte ofte sove på madrass i stuen.

Innsamlingen førte til at jeg kom i kontakt med mange herlige mennesker!

Både kjente og ukjente engasjerte seg i å samle inn penger og flaskepant, Huy og jeg kommer aldri til å glemme denne perioden.

Vi fikk en enorm heiagjeng og det var godt å ikke føle seg så alene i kampen.Jeg var heldig å nå ut i media og ble intervjuet både på God morgen Norge, på nettsiden til tv2 ved to anledninger, fikk en reportasje i Se&Hør, var i Raumnes nettavis, Agderposten og jeg var i Varden ved flere anledninger.

Valget mitt endret seg fra dr. Gilete i Spania til India.

Jeg synes at folk må få velge hvilken kirurg de vil, uten at dette kritiseres. Mitt beste råd er å forhøre seg med flere kirurger, ikke hopp på første og beste! Jeg har vært i kontakt med så utrolig mange i løpet av årene. Dette er big business og mange kirurger er kyniske. Følg magefølelsen og snu i døra om noe skurrer!

I juni dro Huy og jeg til India takket være innsamlingen.

Der var jeg heldig å komme til en av asias fremste nevrokirurger. Han foreslo at jeg heller burde trene opp nakken min og satt sammen et tverrfaglig team til å jobbe med meg, dere kan sjekke ut video der jeg forteller om det HER.Og hvordan det går nå? Jeg føler meg veldig trygg på at jeg tok riktig valg med å ikke gjennomføre operasjon.

Huy har vært en absolutt KLIPPE gjennom alt og jeg føler at livet endelig går i riktig retning. Eller, det har jeg følt hele tiden, men endelig smiler livet litt. Jeg har valgt en litt holistisk vei med naturmedisin, men jeg trener selvfølgelig og følger opplegget videre fra India.

Skadene vil jeg alltid ha, men om jeg klarer å ha det levelig ved hjelp av trening er det helt fantastisk.

Målet mitt er å kunne få en hverdag der jeg kan jobbe og bidra, men jeg må forberede meg på at dette vil ta tid. Om jeg må ta stilling til operasjon om 10-15 år, så får jeg ta det da.

Nå tar jeg en dag om gangen og nyter til det fulle opplevelsen av å ha mindre smerter. Jeg har dårlige dager og perioder, men de er ikke så ille som før. Jeg føler en stor forandring og det er jeg evig takknemlig for.